Finnene har imidlertid til forskjell fra norske forsvarsplanleggere forstått at uten landmakt ikke noe territorielt forsvar. Denne artikkelen av oberstløytnant (P) Kjell Sjåholm illustrerer den vrangforestillingen våre forsvarsplanleggere har levd i siden årtusenskiftet som en følge av utviklingen av presisjonsstyrte langdistansevåpen som kryssermissiler og som Sverre Diesen kalte det «militærteknologiske paradigmeskiftet». Dette er tankegods som fortsatt legger føringene for norsk forsvarsplanlegging og for nedbyggingen av landmakten til tross for at våre allierte for lengst har forlatt denne vrangforestillingen.
Med landmakt forstås i en norsk kontekst Hæren og Heimevernet som ut fra sine roller og oppgaver definert av Stortinget, operer på norsk territorium for å forsvare og sikrer dette i samarbeid med Sjøforsvaret og Luftforsvaret.
Når generalløytnant (p) Grandhagen i en avisartikkel påpeker at det ikke er penger til å etablere relevant forsvar av Norges landterritorium, tar han opp flere aspekter.[i] Norge vil bli forsvart, men av et landforsvar som er for lite i forhold til oppgavene. Det er ikke bare den norske landmakten som har problemer med et for lite volum. Selv den tidligere britiske stormakten har det samme problemet. Men betyr det noe?
Den britiske militærhistorikeren brigader Allan Mallinson sier det slik:
“Numbers matter because in war, people count. The army’s significant and unprecedented lack of mass is its greatest capability gap. It’s the only one you can’t fill by buying off the shelf as an urgent operational requirement . . . The final myth is that wars can be won from afar. The truth is that, just as in 1918, the last shot fired comes out of an infantryman’s rifle.”[ii]
Denne historiske innsikten står i grel kontrast til de antagelser som høyst sannsynlig ligger bak det fremtidige forsvaret som Stortinget vedtok sist høst, og det en nå kan forvente lagt frem av Regjeringen i budsjettproposisjonen for 2018, herunder landmaktens utforming. Läs artikel
