Skriften är ett inlägg i den norska försvarsdebatten. Författarna ställer sig kritiska till den bild av försvaret som det norska institutet FFI har gett på uppdrag av regeringen. Hela skriften kan laddas ned här: Utsyn-LTP-skjerm
Skriften innehåller 15 artiklar som behandlar problemställningar knutna till den nya norska Langtidsplanen.
I inledningen anges det förändrade säkerhetsläge som Norge nu befinner sig i:
”Den sikkerhetspolitiske situasjonen har endret seg mye siden arbeidet med forrige langtidsplan. Tradisjonelle allianser og institusjoner som forsvarer våre verdier utfordres. Russland hevder seg i økende grad i våre nærområder, og Kina er på vei inn i Arktis. Trusselbildet er mer komplekst og sammensatt, grensene mellom fred og konflikt er mer utydelige, og økt teknologiavhengighet gir også større sårbarhet. Hvordan kan og bør Norge styrke forsvarsevnen og utvikle totalforsvaret i dette bildet?”
Tormod Heier, överstelöjtnant i armén och professor i statsvetenskap vid Försvarets högskola (vars senaste bok presenterats tidigare på den här sajten), medverkar med flera kapitel, och här ges citat ur ett av hans bidrag:
”For Solberg-regjeringen er dette en doktrine som de senere år har lagt mer vekt på militær avskrekking overfor Russland, og som i betydelig grad har initiert en nokså outrert ’invitasjonspolitikk’ overfor USA.
Dette gir kanskje mer sikkerhet, fordi en eventuell krise mellom Russland og Norge ikke risikerer å bli en krig med Norge – men en krig om Norge, der USA raskt kan komme på banen. Men den samme doktrinen kan også gi landets innbyggere mindre sikkerhet, rett og slett fordi Russland i økende grad begynner å se på Norge som et potensielt ’springbrett’ for amerikanske operasjoner. Enten inn mot de strategiske atomstyrkene på Kolahalvøya, eller mot russiske styrker i Østersjøregionen og Baltikum. For russerne er jo ikke redde for 5,3 millioner innbyggere som knapt nok kan holde seg med et forsvar som holder i tre-fire dager på døgnkontinuerlig beredskap. Det russerne frykter er at varslingstiden som trengs for å opprettholde en troverdig andreslagsevne i nord forsvinner, fordi Norge gjøres tilgjengelig for amerikanske luft- sjø- og landmilitære styrker tett opptil deres egne grenser. Dette gjør at norsk infrastruktur, især det digitale samfunnskritiske nervesystemet, blir mer eksponert for russisk etterretningsvirksomhet. […]
Kjernespørsmålet som skulle ligget til grunn for FFI-analysen, men som embetsverket i departementet hjelper regjeringen til å unngå, er nemlig dette:
Hvordan kan et lite allianseavhengig land med felles grense til Russland oppnå så mye sikkerhet som mulig gjennom NATO-medlemskapet – uten samtidig å fremprovosere russiske mottiltak i egne nærområder?
Dette er et fundamentalt spørsmål som har ligget til grunn for alle norske regjeringer i etterkrigstiden. Men som denne regjeringen ikke vil diskutere. For spørsmålet åpner opp for en tidløs logikk som har tjent norsk sikkerhet godt i generasjoner. Og det er doktrinen om at norske myndigheter aldri vil kunne oppnå sikkerhet for seg og sine innbyggere, med mindre ikke russiske myndigheter oppnår det samme. Dette er sikkerhet i absolutt forstand, og skiller seg fra den nåværende doktrinen om sikkerhet i relativ forstand – som er at norske myndigheter ønsker å tilegne seg så mye sikkerhet som mulig gjennom USA og NATO, men da på bekostning av Russland.”
Ett par ytterligare inlägg citeras här:
Knut Johannes Støvne, arméöverste, tar upp betydelsen av markstyrkor för territorialförsvar:
”Uten en troverdig landmakt sender vi mange signaler. Ikke bare til våre motstandere. Da sier vi også til våre allierte at VI ikke har tenkt å forsvare hele landet i landdomenet, men vi forventer at DERE kommer med landmakt for å gjenerobre det vi måtte ha tapt, men VI har ikke tenkt å delta med landstyrker. Hvor troverdig er det?”
Terje Bruøygard, också överste i armén, behandlar balansen mellan upprustning mot Ryssland och vikten av ett gott för förhållande till grannen.
”Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) fremhever at Russlands målsetning er å være en stormakt i en fremtidig multipolar verdensorden. FFI jobber med en hypotese om at Russland har gått over til en ny og mer offensiv utenrikspolitisk fase, der de bruker et bredt spekter av virkemidler for å svekke Vesten. Samtidig sier FFI at det ikke er gitt at Russland vil få evnen til å være en stormakt over tid. Kanskje er ikke et russisk angrep det farligste på kortere sikt for verken Norge eller NATO? Kanskje det heller er svekkelsen av en internasjonal rettsorden og NATOs samhold som må beskyttes? Norge og NATO må balansere behovet for militær tilstedeværelse med viktigheten av å unngå en ytterligere militarisering av nordområdene eller utvanning av internasjonal rett. Norsk sikkerhet er avhengig av godt naboskap, samhold i NATO og en internasjonal rettsorden.”