[…] Selv om det ikke er dekning for direkte å sammenligne dagens situasjon med mellomkrigstidens lammende strid mellom «forsvarsvenner», pasifister og aktivister, burde visse trekk alarmere. Vi har (fortsatt) Nato og kan klamre oss til alliansens credo «én for alle og alle for én» (traktatens artikkel 5), men vi ser samtidig at alliansens mektigste medlem, USA, har sine hovedinteresser utenfor alliansens område, at Tyrkia går sine egne veier på alliansens sydflanke og at Frankrike omtaler Nato som hjernedød. Dagens aktivister ser ut til å basere landets «førstelinjeforsvar» på FN-systemet og humanitær bistand, som oberstløytnant og professor Tormod Heier ved Forsvarets stabsskole treffsikkert har uttrykt det.
Det er viktig å vinne en plass i Sikkerhetsrådet – ikke like viktig å ha nasjonal militær tilstedeværelse i nordområdet som kan bidra til lavspenning og krisehåndtering. Det synes å være viktigere å overoppfylle FNs mål for bistand enn å sørge for et militært forsvar som holder mål. Norge ligger på over én prosent av bruttonasjonalinntekt (BNI) i utviklingsbistand, mens FNs mål er 0,7 prosent. Det utgjør cirka ti milliarder kroner utover FNs mål – hvert år. Rundt 20 prosent av dette hadde vært nok til å fullfinansiere alternativ A i langtidsplanen, som er forsvarssjefens anbefaling. Gjennomsnittet for giverlandene i OECDs utviklingskomité («de rike») er cirka 0,3 prosent av BNI.
Det avtegner seg et bilde av ett byråkrati (med tilhold på Akershus festning) med tilhørende nettverk i inn- og utland som skrur norske kapasiteter som kampfly, overvåkningsfly, spesialsoldater, radarsystemer og etterretning inn i supermakten USAs militærstrategiske planer og disposisjoner. Det er den samme supermakten som trekker seg fra forpliktende internasjonalt samarbeid og søker å svekke de institusjoner som et annet norsk byråkrati (med tilhold på 7. juni-plassen) med Norad, Norfund, NGO-er og nettverk verden rundt arbeider intenst med å holde levende.
Når forsvarspolitikk og utenrikspolitikk kan komme i en slik spagatlignende situasjon, er det sikkerhetspolitikken – som skal være fundamentet for begge de nevnte politikkområder – som ikke er godt utformet og forankret i storting og regjering. Ansvaret for dette må primært plasseres i Statsministerens kontor (SMK), og i Regjeringens sikkerhetspolitiske utvalg (RSU). Vårt samfunns sikkerhet er enhver regjerings viktigste oppgave, og ansvaret hviler først og fremst på en statsministers skuldre. Läs artikel