Nato fyller 70 år, og har gjennomgått store endringer siden etableringen i 1949. I første fase var det en militær allianse som i hovedsak jobbet for å forsvare seg og demme opp for sovjetisk innflytelse i Europa og i andre deler av verden. Spenningen økte og resulterte i en kald krig, avløst av ulike demokratiseringsprosesser, allianseutvidelse og en rekke internasjonale operasjoner (out of area). Etter at nærområdeinitiativet i Nato kom i 2008 har alliansen sakte beveget seg tilbake til utgangspunktet med økt fokus på kjerneområder, avskrekking og kollektivt forsvar. […]
For Norge innebærer dette en hel del. For det første er den geografiske spredningen og utvidelse av oppmerksomhet til Kina noe som kan lede til mer usikkerhet knyttet til kollektivt forsvar av Nordområdene. Terskelen kan bli høyere for å få militær bistand, samtidig som vi ser at bruken av hybride virkemidler blir stadig mer utbredt. Dette gjelder spesielt i det kognitive domenet gjennom påvirkningsoperasjoner og desinformasjon som har til hensikt å destabilisere vestlige demokratier. Samtidig ser vi at stormaktenes interesse for Arktis er mye større enn på lenge, eksemplifisert ved blant annet alle stormakters oppdaterte Arktis-strategier. Nato og Vestens politikk de siste fem årene har også ført til større samhandling og tettere samarbeid mellom Russland og Kina. Dette er nok noe som gjør at særlig USA finner Arktis mer interessant, men som også gjør Arktis mer utsatt for økt militarisering og stormaktsrivalisering, samt mer sårbart for ulike spill-over effekter.
Deler av den europeiske sikkerhetspolitikken må løses i samarbeid med Russland. Et annet spørsmål som blir presserende i denne konteksten er om en plass i FNs sikkerhetsråd er det vi skal bruke alle krefter og ressurser på nå. Å bli tvunget til å aktivt ta stilling til en drakamp mellom USA og Kina globalt, og Nato og Russland i Europa kan stikke kjepper i hjulene for en mer lavmælt balansekunst, som kanskje i større grad kan tjene Norges interesser og sikkerhet. Fortsatt uro Det er liten grunn til å tro at de interne stridighetene i Nato ikke vil vedvare og at kampen om hvem som skal få være i alliansens episenter vil fortsette. Det innebærer at Norge, samtidig som de holder seg på godfot med USA, i stor grad også må balansere forholdet til europeiske stormakter, Kina og Russland.[…]
Det siste halvannet året har vi, antakelig derfor, sett en viss oppmykning av Russlandspolitikken fra norsk side. Deler av den europeiske sikkerhetspolitikken må løses i samarbeid med Russland. Läs artikel