Atter en gang vil Russland drive marineøvelser i internasjonalt farvann utenfor norskekysten. Det samme skjedde under NATO-øvelsen Trident Juncture høsten 2018. Tidligere har slike russiske øvelser bare foregått i Barentshavet. Grunn til det endrede russiske øvingsmønsteret er å finne i norsk utenriks- og forsvarspolitikk.
For å forstå grunnen til endringene må vi gå tilbake til 1949 og baseerklæringen til Sovjetsamveldet. Den sa at i Norge skal det ikke stasjoneres utenlandske baser eller kjernefysiske våpen. Dette er bekreftet ved fotnoter i NATO-erklæringen. Med et godt vernepliktsforsvar hvilte Norges sikkerhet på de to solide søylene, passivt i fred men med god evne til motstand i krig. NATO-medlemskapet var politisk ryggdekning, men heller ikke mer enn det. Forholdet til Sovjetsamveldet var formelt, og fungerte godt. […]
I 2018 holdt sjef for Forsvarets Etterretningstjeneste et ugradert foredrag i Oslo Militære Samfunn. Der sa han overraskende at den største militære trussel mot Norge er i Nord-Atlanterhavet. Deretter kom like overraskende en ny militær langtidsplan for forsvaret, der hovedoppgaven er å sikre en troverdig avskrekking. Inntil da var hovedoppgaven å utgjøre en krigsforebyggende terskel. Leseren bes tenke over betydningen av begrepene: Norge har forlatt å være militært passiv i fred, til å uttale vilje til å være aggressivt. Å gi opp den trygge politikken uten utenlandske baser, men med et godt nasjonalt forsvar har fått følger i form av russisk flåteaktivitet. Läs artikel