[…] Forsvarsdebatten bør handle om dimensjoneringen av Forsvaret samlede operative evne. Å unngå nærsynthet er spesielt viktig for langtidsplanleggingen i Forsvaret, fordi strukturvalg og materiellinvesteringer som gjøres i dag, får implikasjoner flere tiår framover. […]
Jeg hadde stor glede av å delta på et seminar med nåværendegeneralsekretær i Norges Røde Kors, tidligere generalløytnant Robert Mood for kort tid tilbake på Brekstad. På sedvanlig måte snakket han om de vanskeligste dilemma og situasjoner som tenkes kan, men samtidig på en måte som fikk fram læringspunktene og poengene enkelt. Det minnet meg noe av det siste jeg husker generalen uttalte før han gikk ut av Forsvaret: «vi må aldri signalisere at vi ikke er klare til å kjempe for hver kvadratcentimeter av Norge».
Et forsvar som ikke er kontinuerlig tilstede og ikke klarer å reagere meget raskt, bidrar til ustabilitet og usikkerhet både hjemme, i våre nærområder og i fellesskapet. Tilstedeværelse handler om baser, og om å seile, fly, og øve så ofte og så mye at vi tydelig forteller at dette er vårt område. Forutsigbart og trygt uten å provosere, avskrekkende mot press og aggresjon. Ved manglende kontinuerlig tilstedeværelse vil tilførsel av militære enheter eskalere situasjonen og bli tolket som provokasjon. Reaksjon handler om å kunne samle, forflytte og utgruppere militære styrker på kort varsel. Et tydelig signal om «hit, men ikke lenger», og samtidig beroligende for landsdelen eller landet som er truet. Og hva er så poenget? Vi må aldri miste av syne HVA er det vi skal forsvare og HVORFOR, til forskjell fra ensidig fokus på HVA er det vi skal forvare oss mot og HVORDAN. Det siste diskuteres av fagfolket mens det første opptar folk flest vil jeg påstå. Det enkle er ofte det beste. Läs artikel