4. september, har jeg hørt Jens Stoltenberg på frokostmøte til Civita, og jeg har hørt på pressekonferanse etter siste NATO møtet. Jeg har behov for å avreagere – eller avruses. […]
«Det er en trussel mot «den frie verden og små land (som Norge) at USA trues som den dominerende stormakten.» Derfor må Kina inn i NATOs fiendebilde. Derfor satser NATO nå mer i Stillehavsregionen, og vil styrke partnerskap med Australia, New Zealand, Japan og Sør-Korea.
Dette er ikke nye toner. Men Stoltenbergs historiefortelling med henvisning til at Storbritannia tidligere hadde den rollen, og at USA har hatt den i senere tid, smaker ikke særlig godt med tanke på tidligere imperiekriger og bombetokter. Og er langt fra et utrykk for trygghet for småstater ut i fra en track record med intervensjonskriger, militær opprustning og spenning. […]
Dagens pressekonferanse dreide seg i stor grad om NATOs fordømmelse av påståtte forgiftning av Aleksej Navalnyj, med lite skjulte anklager og krav overfor Russland. Det kom spørsmål fra en journalist om NATO faktisk hadde mandat til å gå så sterkt ut, siden dette var noe som hadde skjedd i Russland overfor en Russisk borger. Svaret var tydelig. «Det er uttrykk for et brudd med NATOs kjerneverdier og demokrati. Derfor er det en NATO-anliggende».
Dette er en utvidet tolkning av «out-of-area» strategien til NATO. Som altså ikke bare dreier seg om å operere utenfor Nord-Atlanteren, men selv å påta seg en mini FN-rolle og fungere som verdenspoliti. Ikke noe nytt, men ganske utilslørt tale. Läs artikel