I omtalen av senere års kriger hvor Norge har deltatt etterlyses ofte en sterkere involvering fra Stortingets side. Ikke minst gjelder dette Libya-krigen i 2011, hvor det med styrke har vært hevdet at regjeringen avklarte norsk deltakelse gjennom mobilbruk, mens Stortinget ble satt på sidelinjen.
Det er grunn til å glede seg over boken Stortinget og den lange krigen, 1991-2021, som analyserer og drøfter Stortingets rolle – eller mangel på en sådan – knyttet til «norske kriger». […]
Interessant nok viser boken at i de tilfeller hvor det er gjennomført brede evalueringer (Afghanistan og Libya) har de folkevalgte – med få unntak – vært mest opptatt av å berømme rapportene. I veldig liten grad er det fra Stortingets side, i plenum som under komitebehandling, fremmet (kritiske) kommentarer, forslag og læringspunkter. Og, som et av bokens kapitler dokumenterer, totalbildet blir ikke bedre ved at også media igjen og igjen har underkommunisert folkerettslige og konstitusjonelle sider ved norsk deltakelse i krig. […]
Eksempelvis diskuteres Stortingets tolkning av folkeretten, og det tilrådes tilbakeholdenhet med bruk av Forsvaret i utenlandsoperasjoner. Ikke fordi slike oppdrag kan romme høy risiko eller være omstridt, men fordi «Norge er et lite land i verden og har…begrensete ressurser til å foreta en prøving av det folkerettslige grunnlaget» for slik deltakelse. Läs artikel