Sverre Diesen har i sitt innlegg i DN 4. mars har ikke mye respekt for min omgang med historien. Jeg hevder at etter Sovjetunionens fall kollapset politikernes betalingsvillighet for å finansiere forsvar (innlegg i DN 2. mars). Dette resulterte i at forsvarsbudsjettet, korrigert for alminnelig inflasjon, ikke økte fra midten av 1990-tallet til midten av 2010-tallet. […]
Men politikernes manglende betalingsvilje frikjenner ikke satsingen på internasjonale operasjoner for å ha bidratt ytterligere til nedbyggingen av forsvaret. Selv om man bare brukte rundt tre-fire prosent av forsvarsbudsjettet direkte på internasjonale operasjoner i snitt i perioden 2000–2010, så er ikke det de eneste kostnadene forbundet med internasjonale operasjoner. Utvikling og vedlikehold av spesialisert kapasitet for deltagelse i slike er også kostbart.Akkurat hvor kostbart vet jeg ikke, men Diesens sjef Kristin Krohn Devold uttrykte seg krystallklart om hva hun ønsket å gjøre med forsvaret:
«Det finnes ingen store militære trusler mot demokratiene i Nato og om slike trusler skulle dukke opp på nytt vil vi få forvarsel lang tid i forveien»
«Tradisjonelt forsvar basert på forsvar av territorier gir ingen mening hverken militært eller politisk»
«Fredstidsforsvaret skal nedskaleres og tilpasses ny forsvarsstruktur».
«Kompetansen skal skreddersys for å passe inn i multinasjonale styrkeformasjoner». (Min oversettelse).
Alt dette fikk hun og andre gjennomført. Resultatet er at vi er en forsvarspolitisk klientstat med begrenset evne til selvstendige disposisjoner. Diesen har helt rett i at man ikke kunne opprettholde seks brigader på et teknologisk akseptabelt nivå. Men man kunne kanskje hatt to. Eller i det minste litt luftvern rundt norske byer. Läs artikel