Når militære styrker roterer inn og ut av operasjonsområder i tiår etter tiår, skjer det noe med beslutningstakerne. Politikere, embetsverk og offiserer sosialiseres inn nye selvbilder. Gamle normer, som at Forsvaret er et nasjonalt nødvergeinstrument byttes ut med nye selvbilder der det å krige ute blir viktig for å forstå seg selv som «en god alliert». […]
Men en ny normaltilstand og et nytt selvbilde gjør noe med oss. Terskelen for å sende styrkene til utlandet senkes. For det som utløste debatt og uenighet på Stortinget i 2001 og 2002, da de første kontingentene entret verdens femte fattigste land, skjer uten et skuldertrekk 20 år senere.
Basert på resonnementet er det ikke urimelig å anta at en mulig årsak til skandinavisk militæraktivisme skyldes et 20-årig utenlandsengasjement i ett operasjonsområde, Afghanistan. Slik sett er spørsmålet til Friis nyttig, fordi det fremtvinger mer refleksjon og ettertanke. Ikke minst i spørsmålet om hvordan vi kan nyttiggjøre oss det vanskelige begrepet. Resonnementet kan kanskje danne ansats til to analytiske dimensjoner: tid og rom. Tidsdimensjonen er redegjort for ovenfor, ved å vise til 20 års sammenhengende krig i Afghanistan. Romdimensjonen har jeg ikke vært like opptatt av. Men også den kan fylles med empiri. For eksempel fra Afghanistan, Irak, Libya, Syria og Mali – kriger der Norge og Danmark strengt tatt ikke har tunge nasjonale sikkerhetsinteresser. Men hvor det likevel føles helt naturlig å delta, ikke minst for å bistå den viktigste alliansepartneren i «terrorbekjempelse» (ofte i land som direkte eller indirekte allerede har blitt destabilisert gjennom en foregående USA-ledet koalisjonsoperasjon). Läs hela svaret