Norge under politisk kontroll av USA
Vernepliktsforsvaret av Norge bestod i 1991 av kommando- og forsyningsorganisasjoner i alle grener av Forsvaret. Kampstyrkene var sju skvadroner jagerfly og en skvadron maritime overvåkningsfly, et sterkt kystforsvar med anlegg på land og en stor småbåtmarine med kraftige våpen, en mobiliseringshær på ett hundre og sekstitre tusen fullt utrustede soldater, med avdelingsmateriell trygt lagret i tørrluftventilerte telthus. Heimevernet disponerte nitti tusen soldater som var stridsdyktige i løpet av timer, og hadde hurtig mobiliserbare antiterrorstyrker i de større byene. Fedrelandet brukte fra 1945 til 1991 årlig femten prosent av nasjonalproduktet til forsvar, før raseringen av organisasjon og infrastruktur startet. Forsvarsødeleggelsene har fortsatt til dags dato. De restene av forsvar som opprettholdes er ubetydelige. Under regjeringen Solberg er amerikanske styrker i landet blitt tallmessig økt etter salamiprinsippet. Russiske diplomatiske advarsler om dette, og flere russiske militære øvelser er klare politiske signaler som den norske regjering ikke har oppfattet.
Den norske baseerklæringen av 5. mars 1949 til Sovjetsamveldet sier at utenlandske baser ikke skal etableres i Norge. Erklæringen ble bekreftet som fotnote i NATO-avtalen samme år, og som forbyr etablering av utenlandske baser og stasjonering av kjernefysiske våpen i Norge. Dette ble ytterligere forsterket med selvpålagte restriksjoner mot allierte militære øvelser øst for 24. lengdegrad (Nordkapp). Med et vernepliktsforsvar, et solid totalforsvar med lagring av så- og matkorn for et år, et godt utbygd sivilforsvar med fjernhjelpskolonner (bataljoner) var Norge et passivt land i fred, med god evne til selvforsvar i krise og krig. Slik ble et formelt godt forhold til Sovjetunionen opprettet og vedlikeholdt til 1991 da regjeringen Brundtland plutselig endret en hevdvunnen og betryggende norsk utenriks- og forsvarspolitikk, til å gjøre landet til et militært tomrom. Läs artikel