[…] Grunnlovenvar likevel dokumentert da prinsippet om allmenn verneplikt første gang ble fastsatt, og tjenesten for landet for alvor begynte å vinne oppslutning.
– Fra gammelt av var det tvang og til en viss grad pisk og gulrot. Det var med den moderne stat og folkesuverenitetsprinsippet (makt av folket, journ. anm.) at verne- plikten utviklet seg, sier Karsten Friis. […]
Karsten Friis ved NUPI forteller at verneplikten har en flere hundre år lang tradisjon i Norge, men det var først ved slutten av 1700- tallet det virkelig begynte å ta form.
– Ideen om Norge som nasjon var tidligere ikke særlig framtredende. Men etter hvert som folket følte en tilhørighet til landet, var det ikke lenger nødvendig med stor grad av tvang. I takt med at det å tjenestegjøre for staten virket mer meningsfullt, ble voldsmakten mindre vilkårlig, sier Friis.
Da de 112 representantene fra landet rundt (unntatt Nord-Norge), reiste til Eidsvoll for å utarbeide Grunnloven var paragrafen om verneplikt noe av det som ble diskutert, forteller Friis.
– Det var brytninger mellom Eidsvollsmennene i 1814, de som ønsket å innlemme en paragraf om verneplikt og de som motsatte seg det. Argumentet var at verneplikt krenket menneskets «naturlige frihet», men de som holdt fram dette tilhørte mindretallet, sier Friis.
Lars Thorbjørn Larsen kledd opp i en 1814 uniform i forbindelse med 200 års grunnlovsjubileum.
Selv om forkjemperne for verneplikt vant fram, innebar imidlertid ikke det at alle måtte tjenestegjøre.
– Man kunne fortsatt kjøpe seg fri gjennom en stedfortreder, det vil si at en annen gjennomførte tjenesten. I tillegg var byfolk og akademikere unntatt verneplikten, det samme var nordlendinger – til et godt stykke ut på 1800-tallet, sier Friis. Läs artikel