[…] Avviklingen av landmakten har kostet vanvittig i form av tapt kompetanse, fult brukelig, men kassert materiell og sanerte baser som vi nå har bruk for. Hæren trengte modernisering og 13 til dels dårlig utstyrte og dårlig trente brigader trengte oppgradering. Men det som ble fremstilt som en modernisering var i realiteten en avvikling. Vi har endt opp med 1, riktig nok velutstyrt, men ufullstendig brigade på drøyt 3.500 soldater som «knapt kan forsvare en bydel i Oslo», samt et sterkt svekket HV på 40.000 soldater. Finland, som har samme folketallet som Norge og omkring halvparten av det norske forsvarsbudsjettet, har en hær med 15.300 aktivt personell og en mobiliserbar reserve på 170.000. Finland har beholdt allmenn verneplikt som Diesen forsøkte å ta knekken på i Norge. Det fikk heldigvis Stortinget forhindret. Men antallet innkalt til førstegangstjeneste er nå under 1/3 av hva det var. At dette har underminert forsvarsevne og forsvarsvilje er hevet over diskusjon.
Så hva må gjøres nå når de grunnleggende forutsetningene som vi har bygget forsvaret på svikter; når de underliggende geopolitiske realiteter omsider slår inn og spenningen i våre nærområder øker; når solidariteten i NATO som vi har bygget vårt fragmenterte forsvar omkring slår sprekker; når vår hovedallierte trekker seg ut og krever at vi dekker vår forholdsmessige andel av forsvarsutgiftene selv; når vi står ribbet tilbake uten en landmakt til å forsvare norsk territorium?
Først og fremst trenger vi fagmiljøer som tar utgangspunkt i sunn fornuft, historisk erfaring og våre geopolitiske omgivelser. Vi trenger fagmilitære rådgivere som har ryggrad og faglig integritet til å fortelle politikerne i tydelig språk hva slags forsvar vi har behov for, hva det koster og hvilken risiko vi løper om de ikke er villig til å betale prisen.
Dernest trenger vi politikere som er seg sitt ansvar bevisst og som evner å prioritere langsiktige forsvarsbehov fremfor kortsiktige velgeropportunistisme. Läs artikel