Diplomatiet har en særstilling i demokratier, og er et bindemiddel i det internasjonale systemet. Denne funksjonen er ikke mindre viktig i krig og konflikt. Det er imidlertid særlig viktig at det statssystemet som ble dannet i det nye Europa etter Sovjetunionens oppløsning forblir diplomatiets ramme og forutsetning. Hverken diplomater eller forskere kan eller bør relativisere gyldigheten av statssystemet. Samtidig utelukker ikke dette å drive deliberasjon gjennom det, med ett for øye – å bygge relasjoner, som over tid befester samarbeidsstrukturer og forsterker samarbeidsviljen mellom suverene stater.
Er samarbeid og samarbeidsviljeimidlertid underlagt historiske endringer? Sveriges mangeårige Moskvaambassadør, Sven Hirdman, synes å erkjenne dette. I en omtale av Ukrainakrisen i 2014, et kapittel som ikke inngår som en särskild rapport fra utenriksstasjonen, skriver han: «vi lever inte i en perfekt värld styrd av en internationell rättsordning, även om vi måste sträva mot detta mål» (s. 289). Diplomatiets dypforståelse av persepsjoner og oppfatninger kan bidra til å dempe motsetninger, men stater navigerer også etter egne kartverk. Det internasjonale systemet kan bufre dette, til en viss grad. Sovjetunionens tidligere kjernestat, Russland, setter samtidig et avgjørende preg på systemet ved å aktivere dype historisk betingede handlingsmønstre. Det russiske fotavtrykket blir lett et stort et, og vanskelig å feie under teppet, selv med de mest balanserte, diplomatiske avveininger. Läs recensionen