[…] Hvis det skulle oppstå en konflikt mellom NATO og Russland, vil nordområdene være strategisk viktig for både Russland og for NATO. Der har Russland mesteparten av sine strategiske atomubåter med ballistiske atomvåpen om bord (kalt SSBN), som de sannsynligvis ønsker å få så langt ut mot Atlanterhavet som mulig. Dette er primært for å sikre den russiske annenslagskapasiteten, og komme nærmere USA. Til dette formålet brukte Russland, under den kalde krigen, begrepet Bastionen om området i nord, der SSBN-ubåtene holdt seg. For å beskytte den såkalte Bastionen, var den russiske strategien at det skulle opprettes et bastionsforsvar, som skulle strekke seg nedover Norskehavet, til GIUK-gape. […]
Dermed begynner vi å komme til det som er hovedtemaet, nemlig sjøminenes rolle i sjøkontroll- og sjønektelsesoperasjoner. Dersom vi ønsker å ta imot en amfibisk styrke, må det etableres sjøkontroll. I sjøminesammenheng, så vil dette i praksis si at det må ryddes eventuelle sjøminer i området hvor det skal etableres et brohode. I tillegg må de områdene hvor det skal drives maritime støtteoperasjoner, som eksempelvis maritim ildstøtte, eller hangarskipsoperasjoner, også ryddes. I tillegg vil de allierte styrkene ha et stort behov for etterforsyninger og dermed trenger vil å etablere sjøkontroll i de såkalte SLOCene.
Det er estimert at Russland har en portefølje på rundt 250 000–300 000 sjøminer, med alt fra bunnminer til forankrede kontaktminer. I tillegg har Russland en formidabel mineleggingskapasitet. Per 26. september 2023, skal det, av militære kapasiteter med mineleggingskapasitet, være stasjonert 21 ubåter, 15 overflatefartøyer og 6 mineryddere, i Nordflåten I tillegg vil også være mulig å legge miner fra sivile fartøyer. Läs artikel