Militærøvelsen Trident Juncture er viktig, ikke bare fordi den styrker Natos forsvarsevne og sender et signal til Russland, men særlig fordi praktisk-operativt samarbeid er det beste bolverket mot svekket alliansesolidaritet.
Norge har nettopp vært vertsland for en stor Nato-øvelse: Trident Juncture. En gevinst ved øvelsen har vært å få testet evnen til å gjennomføre en stor artikkel 5-operasjon i lys av endrede trusselvurderinger. For at Natos strategiske motstandere, fortrinnsvis Russland, skal vurdere det som fåfengt å utfordre enkeltmedlemmer, må alliansen som helhet synliggjøre at relevante kapasiteter står til rådighet, at kapasitetene kan forflyttes hurtig og at medlemslandene er i stand til å ta imot støtte og forsterkninger. Tanken bak øvelsen er at demonstrert evne av dette slaget virker avskrekkende.[…]
Forestillingen om at Natos artikkel 5 gir medlemmene en sikkerhetsgaranti, er derfor diskutabel. Det må treffes en politisk beslutning og gis en ordre, før militær bistand effektueres gjennom etablerte kommandostrukturer. Grunnlaget for å tvile på om allierte holder ord, vil variere med skiftende omstendigheter, men inngår alltid blant bekymringene som forsvarsplanleggere i allierte småstater forholder seg til.
At bekymringen er reell, er hevet over tvil. I de interne diskusjonene i USA forut for undertegnelsen av Atlanterhavspakten og etableringen av Nato i 1949 skrev kommende CIA-direktør Walter Bedell Smith i et gradert notat: «Jeg vet at militærallianser er bortimot verdiløse … likevel tilskriver europeerne en papirbit der vi lover dem støtte langt større betydning enn vi noensinne har gjort».
Samtidig må bekymringen ikke overdrives. Papirbiten Smith refererer til, er snart 70 år gammel og har vist seg alt annet enn verdiløs. Läs artikel