[…] I motsetning til etter andre verdenskrig ble få nye institusjoner etablert. Konferansen for sikkerhet og samarbeid i Europa (KSSE), senere OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) var unntaket som dessverre ikke lyktes med å løse politiske konflikter med fredelige midler. De eksisterende institusjonene fra avslutningen av andre verdenskrig ble heller ikke reformert. De siste 30 år er ikke preget av gjensidig respekt og involvering.
De er i større grad preget av vestlig alenegang, amerikansk hybris og ikke minst hevngjerrighet etter terrorangrepet 11 september 2001.
Hva så med involverende prosesser? Tross det ambisiøse formålet fremstår heller ikke Nato-Russland rådet som et involverende forum for dialog og felles beslutninger om Europeisk sikkerhet. Tvert om tar Nato avgjørelsene på forhånd, i rådsmøtene kritiserer landene nærmest rituelt Russland, for deretter å prøve og overbevise om at Natos beslutninger er gode og må aksepteres.
Hvilket selvsagt snarere oppleves som en ydmykende kanossagang enn dialog og fellesskap. […]
Avslutningen i Afghanistan bør være enda en påminnelse om at hybris og selvrettferdig harme gjør det enkelt å starte kriger og beslutte intervensjoner, men enda vanskeligere å avslutte dem slik at det gir stabilitet og varig fred.
Det er også i denne sammenhengen på sin plass å minne om Hans Majestet Kongens refleksjon i nyttårstalen 2021; «Lar vi oss berøre, påvirker det måten vi tenker og handler på. Det er avgjørende at vi tar oss tid og bryet med å lytte til andres opplevelser. Med ønske om å forstå. Både i våre nære forhold og i store fellesskap.» Läs artikel