Folkerettseksperten Cecilie Hellestveit har skrevet bok om Ukraina-krigen og kommer med klare advarsler til norske politikere. […]
Et av Russlands hovedmål i Ukraina er å sikre seg en landbro til Krim-halvøya og konsolidere sin rolle som Svartehavets stormakt, tror Hellestveit.
Azovhavet er utløpet fra vannveiene som binder sammen Russland gjennom elvene Volga og Don og via Kertsjstredet får Russland også adgang til Svartehavet. Stormaktene ruster opp maritimt og havene knytter verdensøkonomien sammen.
– Skulle Svartehavet blir en Nato-sjø, slik Østersjøen er i ferd med å bli etter Sveriges og Finlands medlemskap i Nato, vil alle russiske militære vannruter mot vest ende i nord, i Barentshavet. Russlands maritime kapasiteter vil dermed i større grad bli konsentrert i nord, i Norges nærområder, påpeker Hellestveit.
Skulle Russland tape krigen i Ukraina, vil trolig Kinas militære nærvær tilta i våre nærområder til støtte for Russland, frykter hun. […]
– Dersom Norge legger seg på et hardt sanksjonsregime, kan russerne se det som en utmerket anledning til sakte, men nærmest umerkelig å heve spenningene i Norges nærområder. Det kan koste oss dyrt, skriver Hellestveit, som minner om at Norge har inngått en rekke avtaler med Moskva om forvaltning og utnyttelse av fiske- og energiressurser.
Siden 1945 har norske militære deltatt i over 100 operasjoner i utlandet. Ingen har dreid seg om forsvar av landet. Norge har et forsvar på lavbluss som på ingen måte er skodd for ruskeværet vi har i vente. Vi har valgt den billigste løsningen og satser på amerikansk hjelp om det verste skulle skje. Men amerikanerne er på vei bort fra Europa og konsentrerer seg nå om Kina og utviklingen i Asia, påpeker hun. […]
Norge må som følge av sin beliggenhet og grense mot Russland ha et annet forhold til Kreml enn våre naboer i Norden og resten av Europa, noe som vil bli svært krevende å forsvare overfor våre allierte, konstaterer Hellestveit.
– Ingen ønsker å fremstå eller fremstilles som svikere av fellesskapet i en tid som vår, og mange vegrer seg for å ta eller stå i debatten, der spørsmål om ens lojalitet eller «funksjon som talerør for fremmed makt» lett dukker opp, skriver hun. Läs artikel