[…] Om den brutale krigen i Libya har imidlertid det politiske lederskapet slått fast at det ikke er noe mer å snakke om. Den ble avsluttet for åtte år siden. Denne krigen tok livet av mer enn 30 000 libyere – et grovt overslag, fordi ingen har fått lov eller har hatt mulighet til å telle de døde. Det offisielle Norge støttet fullt opp om militæraksjonen som mange allerede i 2011 advarte mot ville føre til statssammenbrudd og vedvarende kaos i regionen. Konsekvensene ble verre enn selv de mest realistiske fryktet. Hele verden vet nå at menneskesmuglere, islamister og klanledere tok makten. Libya-krigen er i ferd med å bli en svært formende erfaring for millioner av nordafrikanere. Den vil definitivt også få dype konsekvenser for hele Europas fremtid. […]
I bokenLibya: Krigens uutholdelige letthet, redigert av Tormod Heier, Rune Ottosen og meg selv og hvor både jurister, historikere, militære, statsvitere og professorer i journalistikk og fredsforskning skriver om hva som skjedde, analyserer jeg blant annet hvordan den offentlige tausheten om Libya skyldes en kombinasjon av mektige verdensbilder og selvbilder og bevisst politikk. Boken diskuterer hvordan Norge – dette landet som hadde profilert seg som en nasjon for fred og dialog – med entusiasme og oppslutning fra så å si en samlet offentlighet kunne slippe mer enn et halvt tusen bomber over Afrika. For dette var spesielle bomber; de ble sett på som «gode bomber» fordi de skulle beskytte de forfulgte mot diktaturet og fremme demokrati og menneskerettigheter. Läs artikel