Jeg tenker på innlegget i Klassekampen i dag, mandag 6. mai, til Gro Standnes og Bitte Vatvedt fra Internasjonal kvinneliga for fred og frihet om konsekvensene for norsk sikkerhet av de såkalte «omforente områdene» USA har etablert og vil etablere i Norge for sine væpnede styrker. Den talende tittelen er «USA-baser truer norsk sikkerhet».
De påpeker blant annet at basene inngår i et stort internasjonalt nettverk av baser rundt om i verden, vel 800 i over 80 land, og er opprettet for å ivareta USAs internasjonale stormaktsinteresser og ikke primært forsvaret av Norge.
Jeg tror Standnes og Vatvedt har helt rett. Når norske myndigheter likevel er villige til å inngå denne typen avtaler, som blant annet innebærer avgivelse av suverenitet, og som – etter mitt syn – også bidrar til å uthule norsk basepolitikk, er det fordi de føler behov for å knytte USA til forsvaret av Norge på en måte som kan bidra til å avskrekke Russland. Det vil øke sannsynligheten, sett fra Moskva, av at et angrep på Norge vil innebære krig med USA.
Baksiden av medaljen er at økt permanent nærvær av amerikanske enheter i Norge vil bidra til å øke spenningen regionalt og øke risikoen for at nordområdene i en krisesituasjon blir et konfrontasjonsområde mellom Russland og USA, hvor en krise lett kan eskalere til konflikt som følge av uhell eller misforståelser. Basene inngår dessuten også i USAs doktrine for horisontal opptrapping, der Washington som svar på en regional krisesituasjon i Ukraina, Kaukasus, Midtøsten eller i Det fjerne Østen, kan velge å legge press på Russland et helt annet sted, hvor det er sårbart. Nordområdene med Russlands vitale basekompleks på Kolahalvøya er et slikt sted. Läs inlägget
NEJ TILL NATO-MEDLEMSKAP OCH DCA-AVTAL!
