[…] Noen år etter invasjonen het det i Nato-kretser at Nato hadde tre prioriteringer: Afghanistan, Afghanistan, Afghanistan. Det eneste som knyttet den stadig voksende og delvis dysfunksjonelle Nato-familien sammen, var de felles frustrasjonene i Afghanistan. Hva ville skje med Nato-samholdet, om man ikke en gang hadde operasjonene i Afghanistan å krangle om? Vladimir Putin løste det problemet.
Nå, derimot, er det neppe flere nordmenn som bryr seg om Afghanistan, enn det er afghanere som bryr seg om Norge. Afghanistan er ikke en gang yesterday’s news, det er fullstendig passé. Det er glemt og fortrengt for de aller fleste.
Én holder imidlertid koken, nemlig journalisten Anders Hammer, som har begått nok en bok om dette ulykkelige landet. Denne gangen har boken fått tittelen Faryab – Arven etter Norge, og tar oss med til den provinsen Norge forlot i 2012. Boktittelen er imidlertid en smule villedende. Arven etter afghanerne ville vært en langt mer dekkende tittel, men neppe noe som hadde avstedkommet forlagskontrakt og en anmeldelse i F.[…]
Det som imidlertid blir borte i boka er nyansene i fortellingene. Det kommer for eksempel ikke spesielt godt frem i boka hvor skeptisk Forsvaret var til å påta seg oppdraget i Faryab. Hammer bruker heller ikke mye plass til å filosofere over det dilemmaet som oppstår når alle handlingsalternativer er dårlige. Det er selvfølgelig mange nordmenn som har hatt sin betydelige dose tvil knyttet til hvor smart det egentlig var det vi holdt på med i Afghanistan, men har slått seg til ro med at alternativet var verre. Det er også vanskelig å inspirere til videre innsats hvis budskapet den politiske og militære ledelsen sender ut er at dette går ganske dårlig. Läs artikel
Se också kommentar på den här sajten om den norska utredningen av deltagandet i kriget i Afghanistan.