De to regjeringsbærende partiene, Arbeiderpartiet og Høyre, har siden Forsvarsreform 2000 iverksatt en gjennomgripende omlegging av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. […]
Den mest dramatiske endringen er at den nasjonale forsvarsevnen nå er så godt som avviklet. Mens NATO tidligere kom i tillegg til vår evne til å forsvare oss selv, er forsvaret av Norge nå i det store og hele overlatt til USA som står for 72% av utgiftene i NATO.
Den andre pilaren i norsk sikkerhetspolitikk, de selvpålagte restriksjonene som ble innført av Gerhardsen-regjeringen ved NATO-medlemskapet i 1949 for å berolige russerne i tillegg til å avskrekke dem, er i ferd med å bli satt til side, eller i det minste bli sterkt uthulet.[…]
Den amerikanske militære støtten til Norge er ikke drevet av filantropi og ønsket om at amerikanske skattebetalere skal betale for et forsvar av Norge som den norske regjeringen ikke ønsker å betale for selv. USA har 170.000 mannskaper stasjonert i mer enn 150 land omkring i verden. Det amerikanske engasjementet i Norge er drevet av amerikanske sikkerhetsinteresser.
Pentagon betrakter Norge som USAs fremskutte forsvarsperimeter. Norge er et egnet oppmarsjområde i tilfelle en konvensjonell opprustning mellom stormaktene i Baltikum eller det europeiske krigsteater. Og norsk territorium representerer en effektiv plattform for å ha kontroll med den russiske andreslagsflåten på Kola-halvøya i tilfelle frykt for kjernefysisk eskalering. […]
I tilfelle en eskalering er det også klart at det vil være amerikanske militære myndigheter som vil ta kommandoen over bruken av egne og allierte, inklusive norske styrker på norsk territorium og i våre nærområder. Det vil ikke være den norske regjeringen som vil bestemme hvordan, hvor og i hvilket omfang styrkene skal anvendes. Läs artikel