FN er en suksess, til tross for sitt byråkrati, sitt pengeforbruk, sine militærstyrker og alle de andre lytene. I over 80 år har organisasjonen fremmet dialog mellom så å si alle verdens land. Despoter og andre diktatorer, eneveldige monarker og folkevalgte presidenter har faktisk hatt et forum der de kan møtes, forhandle og skjelle hverandre ut. FN har tålt det.
Sammen med en del andre globale og regionale organer, har FN gitt verden en måte å leve sammen på og det er skapt en slags internasjonal rettsorden det har vært en viss lojalitet til. Selvsagt er ikke dette noe USAs president Donald Trump har heiet spesielt mye på. Ting han ikke har funnet på av seg selv og organer han ikke selv kan lede, har han liten tro på. Det samme gjelder regler han ikke har vedtatt i selskap med seg selv. Derfor opprettet han for to uker siden sitt eget fredsråd for sikre stabilitet og rettsorden i områder truet av konflikt. […]
Den norske regjeringen har opptrådt standhaftig, vist til vår FN-tilknytning og avstått fra å innlemme Norge i noe som har med Fredsrådet å gjøre. Det samme gjelder de fleste alliansepartnerne våre. Frankrike ble møtt med trusler om tollsanksjoner da de avslo invitasjonen. Invitasjonen til Canada ble trukket tilbake, så vi ser at alt styres av Trumps humør. […]
Selv om Fredsrådet nå formelt er opprettet, har det i løpet av kort tid falt kraftig både på den internasjonale dagsordenen og Trumps egen agenda. Det er muligens for tidlig å avgjøre, men det ser ut som en flopp. En totalitær flopp.
La oss håpe at dette inntrykket får befeste seg. Akkurat nå må vi ta vare på de få fungerende institusjonene vi har. Läs ledaren