[…] I tildelingsbrevet fra 2025 kan vi lese at: «Det forventes at Forsvaret prioriterer tilstrekkelig nasjonal kapasitet for kontinuerlig tilstedeværelse og innsats for å bidra til stabilitet i våre nærområder, samt understøtte alliert innsats for felles avskrekking og forsvar, herunder i rammen av Nato.»
Videre står det at dimensjonerende hovedoppgave nummer én er å «forebygge og avskrekke press, trusler og anslag mot norsk og alliert sikkerhet med basis i Natos kollektive forsvar.»
Det nærmeste vi kommer dimensjonerende nasjonale oppgaver er «kontinuerlig tilstedeværelse og innsats», «bidra til» og «med basis i».
Ordlyden er så lite konkret at en godt utrustet soldat med kikkert vil kunne utføre de såkalte dimensjonerende oppgavene.
Ingen spesifisert reaksjonsevne, kapasitet eller utholdenhet som vil resultere i konkrete krav til bemanning, utrustning, lagerbeholdninger, og så videre. Med disse formuleringene har vi også unngått røde lys i styringssystemet «balansert målstyring», mens vi avviklet vårt nasjonale forsvar.
Fra første øyeblikk – dag én i krise og krig – er det USA, England, Frankrike, Tyskland – Nato, som skal forsvare Norge. Vi selv skal bare bidra.
Sannsynligheten for at 32 land skal bli enige om å sette inn en felles innsatsstyrke i en krevende artikkel 5-operasjon i Arktis er liten, og uten USA umulig.
Det betyr også at den norske regjeringen ville ha minimal innflytelse over hvordan krigen føres. De reelle beslutningene om norske byer, olje og gassinstallasjoner vil bli tatt i Washington, London, Berlin og Paris basert på deres sikkerhetspolitiske egeninteresser. […]
Den politiske floskelen om at «vi har et sterkt forsvar som kan forsvare landet» og «nå som vi har styrket Forsvaret» er med andre ord uten reelt innhold. Vi har tvert om gitt opp å ha et nasjonalt forsvar, uten at befolkningen er klar over det og uten åpen debatt om hvilken sikkerhetsrisiko vi tar. […]
Når krig truer og Natos troverdighet er i spill trenger vi dimensjonerende oppgaver med tilhørende spesifikasjoner, som styrer økonomiske prioriteringer – ikke motsatt.
Det kunne for eksempel lyde: Forsvaret skal på 24 timers varsel ha kapasitet, i både et hybrid og klassisk scenario, til å forsvare norsk territorium på egen hånd i minst fire uker, samtidig sikre mottak av allierte forsterkninger.
Parallelt skal Forsvaret være i stand til å sende en brigade ut av landet i en artikkel 5-operasjon sammen med andre Nato-land og vedlikeholde innsatsen i minst tre år.
Det ville stimulere realisme og kunne endre Forsvaret, fra å være en arena for utenrikspolitisk posering, til et fremtidsrettet og kosteffektivt nasjonalt forsvar med reelle kapasiteter. Läs artikel