[…] Vektingen av to komponenter har variert over tid, men tosporstankegangen har vært nærmest forbløffende bestandig, heter det. Norge tilnærmer seg Russland som «en storpolitisk aktør» og et «naboland». Som en «trussel fra øst» på den ene side, mens man på den andre side ser til de «bilaterale samarbeidsforbindelser». Trusselen og samarbeidet har vært møtt med «fornuft og følelser» og «frykt og forventning». Sikkerhetspolitisk har Norge fulgt en linje av balanse mellom «avskrekking og beroligelse», som blant annet har tatt form gjennom «integrasjon og avskjerming» i det vestlige alliansesamarbeidet. […]
Sentralt stod Nato-medlemskapet som var kombinert med selvpålagte restriksjoner på militær aktivitet på norsk territorium. Ti år senere, i 1976, ble dobbeltheten også en uttalt politisk målsetting, da Forsvarsdepartementet slo fast at Norges arbeid for fortsatt avspenning i de nordlige havområder fordret et «behov for å balansere mellom avskrekking og beroligelse» Norges uttalte strategiske hovedlinje. Selv om ordene som sådan ikke har vært i brukt – eller vært like mye brukt – i over 70 år, synes de fleste enige om at en variant av den såkalt doble politikken ovenfor naboen i øst har forekommet i hele perioden. […]
Norge fortsetter å kalibrere avskrekking selv om departementet kaller det noen annet enn beroligelse, som for eksempel «dialog» eller «stabiliserende tiltak». Antakelig er det dette også Huitfeldt viser til, når hun uttaler at «[i] perioder med økt behov for avskrekking, kan det være enda større behov for beroligelse». Det er i Norges interesse at egne og allierte militære disposisjoner ikke blir misforstått i Kreml, utløser uintendert eskalering eller rokker ved stabiliteten i nord. […]
Selv om både Norge og resten av Europa utvilsomt har erkjent at i tilfellet Putins Russland må makt møtes med motmakt, er det ikke i noen småstats interesse å la maktpolitikken råde alene. «Beroligelse» i den andre balansegangen har vært en bred kategori, som også har omfattet ideer som felles spilleregler i internasjonal politikk. Igjen er det tvingende nødvendig å tydeliggjøre hva vi viser til, også innenfor den enkelte kategori i den enkelte balansegang. Läs artikel