Den 3. mai skal resultatet av Forsvarskommisjonens arbeid leveres.[…]
Det blir krevende å forholde seg til i vest-europeiske land generelt, og kanskje spesielt hos oss. For eksempel behøver man ikke å være verken statsviter eller militærstrateg for å se at den rivalisering mellom stormakter i Arktis som nå bygger seg opp, kan bli kontrær til andre arktiske staters bestrebelser etter å holde et lavest mulig spenningsnivå i regionen, slik de nordiske stater er eksponenter for.
«Nordområdene er Norges viktigste strategiske satsingsområde. Dette vil innebære en kraftfull satsing på tvers av flere sektorer, som utdanning og forskning, ressursforvaltning, næringsliv og samferdsel. Det er avgjørende for bredden av Norges interesser å opprettholde Arktis som en fredelig og stabil region, basert på internasjonalt samarbeid og respekt for folkerettslige prinsipper» (Regjeringen.no).
Det er et problematisk trekk ved forfølgelsen av en slik målsetning at den norske militære etterretningstjenesten gjennom snart 70 år har kommet veldig dypt i et formelt og direkte samarbeid med de amerikanske etterretningsorganisasjonene NSA og CIA, rettet mot sovjet-russiske kapasiteter og aktiviteter på Kolahalvøya og i Barentshavet.
Nytten har vært gjensidig;også andre Nato-land og Nato som organisasjon (som ikke har egen etterretnings) har dratt nytte av de deler av etterretningsbildet som amerikanerne og nordmennene finner det naturlig å dele. For amerikanerne er det primært de strategiske ubåter som fører ballistiske raketter med atomstridshoder (SLBM), og som truer det amerikanske kontinent, som er i fokus. Läs artikel