Det er inntrykket utenriksminister Ine Marie Eriksen Søreide og forsvarsminister Frank Bakke-Jensen etterlater i en artikkel i Dagbladet 26. juni om “Basepolitikk: En styrket sikkerhetsgaranti”. Artikkelen fremstår som en retorisk unnvikelsesmanøver for å slippe å rette søkelyset mot det denne saken egentlig dreier seg om.
De to ministreneargumenterer for at avtalen med USA om stasjoneringen av 700 marinesoldater på norsk jord representerer en styrking av det norske Forsvaret og at vi ”aldri kan motstå en større trussel alene”. Begge deler er isolert sett riktig. Det er imidlertid ikke det saken dreier seg om.
Saken dreier seg om konsekvensene av den massive nedbyggingen av Hær og Heimevern som har pågått over mange år. Den dreier seg om evnen til å forsvare eget territorium og det forhold at vi i realiteten i stor grad nå har overlatt forsvaret av Norge til en fremmed makt, om enn en alliert sådan. Det binder amerikanerne til oss, men det kan også eksponere oss for stormaktpress i en tilspisset situasjon og legge negative føringer for utøvelsen av norsk suverenitet og råderett.
Saken dreier segogså om de geopolitiske og de sikkerhetspolitiske konsekvensene ved å invitere amerikanerne inn på Russlands dørterskel og dermed bryte med de selvpålagte base- og øvelsesrestriksjonene. Sammen med Nato-medlemskapet og et sterkt nasjonalt forsvar, har de selvpålagte restriksjonene avskrekket og beroliget russerne og fungert godt i nesten 70 år. Läs artikel