Vi publicerar här med författarens tillstånd en text som varit publicerad i Klassekampen den 25 maj. (Utgivarna)
Selv verdens største militærmakt kan ikke være over alt alltid. USA står riktignok for mer enn 40 prosent av verdens militære utgifter. Men amerikanske styrker kan ikke lenger føre to kriger samtidig, mot Kina i sør og Russland i nord. Til det har de to rivalene blitt for sterke, etter flere års opprustning på 2000-tallet.
Kanskje er det slik vi må forstå den militære tilleggsavtalen fra april i år, mellom USA og Norge (Supplementary Defence Cooperation Agreement)? For siden 2018 har Pentagon fremforhandlet eksklusive rettigheter for bruk av NATOs territorium. Ikke med stormaktene Tyskland, Frankrike og Storbritannia. Men med de russiske randstatene, fra Norge i nord til Romania i sør. Med amerikanske flåtestyrker i Nord-Atlanteren og i Svartehavet (Andre og Sjettflåte) er dermed USA godt rustet til å demme opp for russiske fremstøt. Ikke ved å utplassere hundretusenvis av soldater, tanks og artillerienheter, som under den kalde krigen. Men ved å tilrettelegge for hurtige overføringer av styrker, som på kort varsel kan skyte ned russiske missiler, lamme strømnettet i Moskva, og slå ut kommandosystemene. For det er dette, ifølge den amerikanske forsvarsstrategien fra 2018, som skal avskrekke Russland: et uforutsigbart mønster av amerikansk synlighet og tilstedeværelse langs grensene.