[…] Når det gjelder Krim, fastholder Ukraina og Nato-landene at Russlands annektering av Krim var og er ulovlig. Mot disse klare standpunktene er det røster som hevder at situasjonen er mer komplisert. Argumentasjonen baserer seg dels på at den russiske majoritetsbefolkningen på halvøya ønsket å være en del av Russland, dels på en problematisering av Krims tilhørighet til Ukraina som sådan.
Om statusen til Øst-Ukraina opptrer ulike varianter av en argumentasjon om at befolkningsgrupper har rett til selv å velge sin statstilhørighet. Det trekkes også inn at den russiske minoriteten i Ukraina angivelig blir utsatt for diskriminering.
Det er ikke folkerettslig hold i noen av disse argumentene for Krims og Øst-Ukrainas vedkommende. Ukrainas grenser og Ukrainas territorielle integritet er like ukrenkelige som Norges, eller for den saks skyld Russlands. Om dette hersker det simpelthen ingen tvil – og det internasjonale samfunnet er forpliktet til å legge dette til grunn.
Grunnlaget ligger i det folkerettslige prinsippet om staters territorielle suverenitet. Av dette følger så forbudet mot å bruke væpnet makt mot en annen stats «territorielle integritet eller politiske uavhengighet» (FN-paktens artikkel 2 (4)). Forbudet rammer også trusler om bruk av makt.
Selvsagt finnes det unntak fra maktforbudet – men ingen bestemmelser finnes som kan hjemle den russiske bruken av væpnet makt eller trusselen om bruk av væpnet makt overfor Ukraina.
Russland hevder at Kosovos løsrivelse fra Serbia skapte folkerettslig presedens for det som skjedde med Krim: For akkurat som i Kosovo, heter det, var det jo befolkningen på Krim som selv ønsket dette. Denne påstanden og andre lignende påstander gjentas også her hjemme. Russland viser gjerne til at Den internasjonale domstolen i Haag, ICJ, skal ha bekreftet Kosovos rett til løsrivelse.
Heller ikke på dette punktet har Russland en god sak. ICJ har sagt at Kosovos uavhengighetserklæring i seg selv ikke var i strid med folkeretten. Retten har derimot aldri tatt stilling til betingelsene for folkegruppers rett til løsrivelse. Trolig oppstår en slik rett ved grove menneskerettighetsbrudd. Men ingen har med noen grad av troverdighet hevdet at en slik begrunnelse kunne gjøres gjeldende for Krim.
Hva så med folkeavstemningen og Krim-parlamentets vedtak om løsrivelse? Saken er at disse kom etter at Russland hadde sikret seg kontroll over området. Nøyaktig hvordan dette skjedde, er uten betydning – det avgjørende er at det var ved bruk av nettopp væpnet makt.
I en slik situasjon blir ethvert vedtak som er fattet av det som er en ulovlig myndighet, uten folkerettslig virkning. Derfor vedtok da også FNs generalforsamling at avstemningen ikke hadde noen rettsvirkning.