Siden årtusenskiftet har det funnet sted en gradvis glidning mht. avgrensningen av forsvarets oppgaver. Det heter ikke lenger at det norske forsvarets hovedoppgave er å «utgjøre en krigsforebyggende terskel med basis i NATO-medlemskapet», jfr. Prop. 73 S (2011-2012). Fra og med den gjeldende Langtidsplanen for forsvaret fra 2016, heter det at forsvarets hovedoppgave er å «sikre troverdig avskrekking med basis i NATOs kollektive forsvar», jfr. Prop. 151 S (2015-2016).
‘Avskrekking’ har erstattet ‘krigsforebyggende terskel’. Og ‘NATOs kollektive forsvar’ har erstattet ‘NATO-medlemskapet’. For et utrent øye er det ikke lett å se forskjellen i disse kaudervelske formuleringene. Men de skjuler mer enn semantiske nyanser.
Dette representerer en grunnleggende dreining i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk bort fra forsvaret av Norge som først og fremst et nasjonalt ansvarsanliggende med støtte fra NATO, til et rent multilateralt felles NATO-anliggende. Tyngdepunktet er forskjøvet fra Artikkel 3 i NATO-traktaten som vektlegger at det er medlemsstatenes nasjonale ansvar å bygge opp tilstrekkelig kapasitet til individuelt selvforsvar, til Artikkel 5, som omhandler medlemstatenes solidariske ansvar for å forsvare hverandre kollektivt. Det innebærer at Solberg-regjeringen i større grad har søkt å overlate forsvaret av Norge til NATO, noe som i realiteten vil si USA.
Samtidig innebærer endringen en overgang fra krigsforebyggende tiltak og beroligelse, til avskrekking og gjengjeldelse. Det vil, etter manges mening, innebærer økt fare for konflikt og økt risiko for hurtig eskalering. Mens lærdommen fra Koreakrigen samt Berlin- og Tsjekkoslovakia-krisene var å sikre optimal handlefrihet tidlig i en krise for å hindre opptrapping til strid, har dagens norske ‘trip-wire-forsvar’ nettopp til formål å eskalere en eventuell konflikt for derved å raskest mulig utløse Artikkel 5 og bringe våre allierte og krigen hit med full tyngde.
Det tidligere anvendte begrepet ‘Krigsforebyggende terskel’, besto av de to elementene ‘nektelse’ og ‘beroligelse’.
Nektelseselementet besto frem til 1991 i det vesentlig av et sterkt nasjonalt mobiliseringsforsvar og et totalforsvar som i stor grad også involverte sivil sektor. Med almen verneplikt og en sterk landmakt var nektelsesevnen først og fremst et nasjonalt anliggende hvor støtten fra NATO kom i tillegg til vår nasjonale forsvarsevne. Den nasjonale forsvarsterskelen gjaldt for hele landet. Det var en komplett forsvarsstruktur som sto på egne ben dersom støtten fra våre allierte tok tid eller uteble, og et forsvar som til enhver tid var direkte underlagt norsk kommando og råderett. Läs artikel
