[…] Initiert av lokalpolitikere med lekkasjer pågikk det i flere uker en debatt om hvor det nye luftoperasjonssenteret til NATO skulle plasseres. Plasseringen av Hærens første langtrekkende rakettartilleribataljon har derimot ikke vært diskutert offentlig. Dette til tross for at systemet kan få en rekkevidde på mellom 300 og 500 km, mer enn nok til å nå dypt inn på russisk territorium fra Hærens leire i Indre Troms. Er det klokt, og er vi klare for en lokasjonsdebatt som ikke er initiert av en lokalpolitiker som bare vil Forsvarets beste? […]
Anskaffelsen av langtrekkende rakettartilleri representerer et tidsskille for Hæren. Med moderne ammunisjon kan systemene få rekkevidde opp mot 300–500 km (Halsne, 2022, s. 7). Der artilleriet før var begrenset til noen få mils rekkevidde, vil man nå kunne treffe mål flere hundre kilometer unna.
En slik kapasitet øker avskrekkingsevnen betraktelig. Putin har allerede vist at han frykter langtrekkende presisjonsvåpen. Ukrainas suksess med HIMARS og andre vestlige langtrekkende våpen har gjort inntrykk. For Norges del betyr det at vi for første gang kan påføre en potensiell motstander tap utenfor Norges eget territorium med landbaserte våpen. For å kunne utnytte denne strategiske nyvinningen fullt ut, må vi også se på hvor den plasseres og hvordan den opereres. Hva skal vi gjøre med kanonene nå som de kan nå så langt?
Det er kanskje nettopp i fredstid en mer tilbaketrukket plassering er å foretrekke. Et system som står permanent med rekkevidde til noen av fiendens viktigste baser, kan oppfattes som en provokasjon, eller til og med som en trussel som må slås ut først. En mer tilbaketrukket lokalisering gir derimot myndighetene strategisk fleksibilitet: Rakettartilleriet kan forflyttes nordover som en del av krisehåndtering, avskrekking eller som en strategisk signalering. Det er denne fleksibiliteten som gir systemet sin virkelige verdi, og det fordrer at det ikke står parkert i en garasje i Bardu året rundt. Läs artikel