[…] Jeg er, og har alltid vært, en sterk tilhenger av medlemskapet i NATO og av alliansen med USA. De er en nødvendig konsekvens av vår geografiske beliggenhet som randstat til Russland og kyststat til de militærstrategisk viktige nordlige havområder. Men jeg har ikke noe behov for å slutte meg til den naive og kunnskapsløse hyllesten til USA og alt amerikansk som for tiden preger deler av den sikkerhetspolitiske debatt. Og heller ikke til den like kunnskapsløse og «monomane» demoniseringen av Putins Russland. Jeg har tvert imot sett det som en oppgave å forsøke å se saken fra to sider, fordi jeg tror det er avgjørende viktig for et lite land som er henvist til å skave seg ut et slags handlingsrom i spenningsfeltet mellom de to stormaktene Russland og USA. […]
Og etter i flere år å ha jobbet tett med amerikanerne har jeg ingen illusjoner om at de er til stede i Norge og norske nærområder av veldedighet eller takknemlighet. De er her fordi det er i tråd med amerikanske sikkerhetsinteresser, ikke noe annet. Når sikkerhetsinteressene tilsier en annen prioritet blir de borte, slik de f eks ble i lange perioder på 1960/70-tallet og igjen på 1990/2000-tallet. Det betyr at vi er henvist til i større grad enn vi er villige til i dag, å ta ansvar for vår egen sikkerhet, og holde oss med et relevant nasjonalt forsvar.
Mitt konstruktive alternative forslag er noe så kjedelig som å gå tilbake til politikken under den kalde krigen, med vekslende balanse mellom sikring og beroligelse, integrasjon og avskjerming, kombinert med et troverdig norsk forsvar. Läs artikel