[…] Willoch er ikke den første høyrepolitiker som hevder at Norge er best tjent med lavspenning i nord og et godt naboskap til Russland, og at NATO-medlemskapet begrenser vår utenriks- og forsvarspolitiske selvstendighet. Carl J. Hambro inntok allerede i 1949 ei kritisk holdning : […] Vi har fått en ledelse av vår utenrikspolitikk som ligger utenfor landets grenser… vi må møte opp med en mistenksom aktpågivenhet overfor våre allierte… Sitatet (Hambroparolen) er henta fra Den Utvidete Utenriks- og Konstitusjonskomite året etter at Norge hadde slutta seg til NATO.[1] Hambros skepsis var knyttet til risikoen for at Norge kunne bli systemfanga og følgelig krigsaktør sammen med stormaktene. […]
At Norge ønsker et godt naboforhold til Russland samtidig som Nato-medlemskapet medføre en stadig tettere binding til USAs krigsstrategi, aktualiserer Hambros advarsel om å bli systemfanget og derfor må: […]møte opp med en mistenksom aktpågivenhet overfor våre allierte.
Lavspenningspolitikk i Russlands nærområder erstattes nå med en stadig tettere samarbeid med USA. Stormaktrivaliseringen har gjort Norge til et frontavsnitt i nord rettet mot Russland. Inntil 1999 praktiserte Norge en selvbestemt minimumsaktivitet tett opp mot Sovjet/Russland som konfliktdempende tiltak. Mens baseerklæringen innebar ingen fremmede styrker på norsk jord i fredstid, inviteres nå amerikanske land-, luft- og marinestyrker permanent på norsk territorialt område. (Ståle Ulriksen, Sjøkrigsskolen, Aftenposten 15. april)
Amerikanske styrker skal heretter være stasjonert/tilgjengelig i Norge i strid med baseerklæringen om at det ikke skal åpnes allierte baser i Norge i fredstid. Amerikanske atomvåpenbærende hangarskip med B-52 bombefly, ubåter og hærstyrker skal være tilgjengelig i Norges nærområder mot Russland. Det betyr at norske myndigheter som følge av stormaktrivaliseringen ikke lengere er i stand til å håndtere en sikkerhetspolitisk krise i nærområdene med egne ressurser. Landet er nå i ferd med å bli et amerikansk frontavsnitt mot Russland. Risikoen for varm krig er overhengende om noe går galt.
Norge og Russland har siden den første grenseavtalen ble undertegnet for snart 700 år siden, levd i fredelig sameksistens. Godt naboskap har herska, bare avbrutt av Tysklands erobringskrig 1942-1945. At et godt naboskap er mulig til tross for vårt ahistoriske fiendebilde av Russland som ekspansiv og farlig, illustreres ved sovjettroppenes tilbaketrekking etter frigjøringen av Øst-Finnmark i 1944-1945, etterkrigstidens samarbeidsavtaler knyttet til Svalbard, fiskeri, olje og grenselinjedelingen av Barentshavet. Og til sist, det betydelige, grenseoverskridende samarbeidet innenfor, handel og industri mellom Norge og Russland i Barentsregionen (Kirkenes ), viser at dialog og samkvem framfor kapprustning og trusler er en fredsbyggende vei å gå i forhold til vår nabo i øst.
Om 8 år kan Norge og Russland feire sjuhundreårsjubileum for bilateral, fredelig sameksistens. Fredelig sameksistens i så lang tid mellom to europeiske land er sjelden kost. I stedet for å svine-binde Norge til USA og NATOs selvoppfyllende fiendebilde, kunne Bakke Jensen og regjeringa heller, med støtte i C. J. Hambro og Kåre Willoch, ta initiativ til ei felles markering av «PAX Barents» som brobyggende tiltak i vår tid. Å væpne seg med økt amerikansk nærvær og krigsmateriell på norsk jord slik regjeringens forslag til neste langtidsplan for forsvaret skisserer, er slett fredsarbeid. Läs artikel
